Skulehausten i tonar og bilete

Fredag 17. desember var det juleavslutning ved DNS Kamerun med julespel, barnehage-song, Treige jenter, solosong, Gospel Singers og mykje, mykje meir. Mange gode opplevingar har me også fått delt i løpet av haustsemesteret. Under juleavslutninga viste me ein biletkavalkade frå månadene som er gått sidan skulestart i midten av august. Nå ligg den tilgjengeleg herover, klar til gjennomsyn for alle som har lyst å sjå. Gledeleg jul til alle!

Beste helsing
rektor Trond

Fekk svar frå verdskjent forfattar

Dei siste vekene har storskulen (5., 6. og 8. trinn) hatt leseprosjekt med bokserien om Damenes detektivbyrå som tema. Undervegs på ideen opp om å senda nokre spørsmål til forfattaren av serien, Alexander McCall Smith. Me hadde vel ikkje store trua på at me ville få svar, men det var nå uansett god engelsklæring å formulera spørsmål til denne verdskjende forfattaren.

Me blei derfor litt himmelfalne då det låg ein e-post og venta på oss etter leirskulen på Mballang.  Avsendar: Alexander McCall Smith. Mottakar: The Norwegian School in Cameroon.Han avslutta mailen på denne måten: “Thank you for giving me the opportunity to answer your interesting questions” (takk for at eg fekk høve til å svara på dykkar interessante spørsmål).Stor stas, sjølvsagt, og i går ettermiddag laga storskulen til ein ”pressekonferanse” på bokkafeen i biblioteket, der to av elevane var ”McCall Smith” og dei andre ”journalistar”. I e-posten fekk me også vita at han nå skriv på ei ny bok som kjem ut neste år. Den skal heita ”The Saturday Big Tent Wedding Party” (Laurdagens store teltbryllaups-fest).Me tar me nokre av spørsmåla her. Heile serien med 24 spørsmål og svar er å finna på Den norske skulen sin blogg, www.dns-kamerun.blogspot.

Questions for Alexander McCall Smith from
The Norwegian School in Cameroon.

1)      Why did you start with the No. 1 Detective Agency?

I thought that basing the books in a detective agency would give plenty of

opportunity for new characters to walk through the door. My books are not

really crime novels, but are more to do with the problems which people

have in their lives.

2)      When did you get the idea?

I got the idea for the books while visiting friends in Africa. I saw a

woman chasing a chicken in her yard. This woman, who was wearing a red

dress, impressed me with her cheerfulness and her dignity, and I thought

then that I would one day write a short story about her. Many years later

I sat down to write such a story - and Precious Ramotswe was born.

3)      What are you working with when you are not an author?

I was, for many years, a Professor of Medical Law at the University of

Edinburgh - but I wrote books at the same time.

4)      How old are you?

I am 62 years old.

5)      Where do you live?

I have lived in Edinburgh, in Scotland, for most of my adult life. I was

born in Africa, in what is now Zimbabwe, and spent my childhood there.

6)      Do you have any hobbies besides writing?

Yes, I play the bassoon, very badly, in an amateur orchestra called The

Really Terrible Orchestra!

7)      Have you been to Botswana?

I first went to Botswana in the 1980s, when I helped to set up the Law

Faculty at the University there, and I have visited the country every year

since then.

8)      Why did you write about Botswana?

I write about Botswana because I think that it is a very inspiring country.

9)      What is your favourite thing about Botswana?

The kindness of the people, and the beautiful landscapes.

10)   Are you married and do you have kids?

Yes, I am married to my wife, Elizabeth, who is a doctor, and I have two

grown up daughters - one has just qualified as a doctor, and the other is

in her final year at medical school.

11)   What is your favourite book?

My favourite book is a book of poetry, called 'Collected Shorter Poems',

by the poet W H Auden.

12)   Why is it your favourite book?

W H Auden's poems have been a source of great inspiration to me.

13)   What do you think about when you are writing?

I'm not sure! I actually tend to go into a trance when I am writing, and

the words come out very easily.

14)   Do you know anybody who is like Mma Ramotswe?

I have met many people like Mma Ramotswe in Botswana - women who share her

cheerfulness and generosity of spirit.

15)   Why did you think you only should write one book?

I had no idea when I wrote the first book that I would continue to write a

series - but I am enjoying my conversation with Mma Ramotswe very much.

16)   Is it only one female detective in Botswana in reality?

I am sure that there are more female detectives in Botswana in real life!

17)   Do you know anybody who is like Mma Makutsi?

I have encountered people who share some of Mma Makutsi's characteristics.

18)   Is it funny to write books?

It is certainly most enjoyable. Writing brings me great pleasure.

19)   Where do you get the inspiration from?

From observing people and listening to their conversations.

20)   Why do you write books?

I think I write books because I have to. I can't stop the words coming out.

21)   Are you famous?

I don't feel as if I am famous, but many people come to my events when I

do my book tours. I sometimes get recognised at airports!

22)   Are you rich?

I am comfortably well off as a result of my writing.

23)   Where do you live?

I live in a house in Edinburgh.

24)   Can you write more The Ladies Detective Agency books?

Yes, I am planning to write more books in the series.

Thank you for giving me the opportunity to answer your interesting questions.

Alexander McCall Smith

Skulen?

Ein solfylt ettermiddag i desember sat madam Elle og nippa  teen sin. Det kom ei dame forbi, ho spurte:

-          Er dette Damenes Detektivbyrå? Ja, det er det. Svarte madam Elle.

-          Kan eg snakke med deg?

-          Så klart kan du det.

-          Eg har ei dotter. Oi, det var uhøfleg av meg. Eg heiter Tara Mato. Som eg sa, eg har ei dotter. Ho er veldig flink på skolen òg. Men dei seier at ho ikkje alltid kjem. Eg er bekymra for at dei snakkar sant. Kan du finne ut om det er sant, og viss det er sant, finn ut kor ho går?

-          Det kan eg. Svara Elle.

Ho reiser med ein gong neste morgon.   Det er tåkete så ho vil køyre forsiktig. Tara fortalde ho kor skolen er og gav ho eit bilde av jenta. Når ho kjem til skolen spør ho rektor om kor 9.kl er. Ho finn klasserommet, og går inn der er det ingen ho leiter etter. Når skolen er ferdig spør ho ei jente.

     - Veit du kor Grace er?

     - Ja, hos bestemora si. Ho vil hjelpe til der.

Elle ringer til Tara med ein gong og fortel ho det. Då blir Tara glad.

slutt

av Erle

Overtru i Damenes Detektivbyrå nr.1

Blant dei gamle afrikanske stammane er overtru vanleg. I Damenes Detektivbyrå-serien skildrar forfattaren Alexander McCall Smith hekseri som noko dei fleste afrikanarar er redde for og utnyttar. Mma Ramotswe, hovudpersonen i serien, ser aldri vekk frå slike moglegheiter, endå ho ikkje trur på det. Når dei fleste i landet trur på trolldommen, går dei gjerne til ein heksedoktor. Heksedoktoren brukar gjerne menneskelege organ til å lage medisin, og i den fyrste boka blir me fortalde korleis Mma Ramotswe reddar ein liten gut frå å bli kappa opp i biter og bli brukt som muti.
Heksedoktoren kan brukast til å heile skadar og sjukdommar, men også til å straffe andre menneske. Om ein mistenkjer ei anna kvinne for å utnytte einkvan sin ektemann, kan ein berre gå til heksedoktoren, så lyser han forbanningar over den anklaga personen.
I den afrikanske tradisjonen trur etterkommarane gjerne at forfedrane sine ander går igjen på stader der dei har vore mykje. Dei trur at forfedrane framleis held auge med dei.
I desse overtruene er det gjerne demonar eller - som kanskje vi ville ha kalla det - draugen eller nøkken, i fossar eller andre farlege plasser, som gjer at folk forsvinn og ikkje kjem tilbake.
Det er også vanleg å tru at eit menneske kan omskape seg til eit dyr eller vesen.
Overtru er ikkje berre i Afrika. Den finst i Europa, Amerika og overalt. Ting som at ein ikkje skal sitje på plass nummer tretten i eit fly, ikkje krysse vegen framfor ein svart katt og ikkje gå under ein stige kan også samanliknast med den afrikanske overtrua.

Vi MEINER:

-     overtrua blei til som ein slags syndebukk. Folk måtte ha noko eller nokon å skulde på når ungane vart trampa ned av ein flokk kyr eller andre fæle ting hende.

-     overtru er eigentlig litt tøvete.

-     Folk har i grunnen ikkje godt av overtru. Det er ikkje bra at ein kappar fingrane av folk for å lage muti.

Av Marianne Tomren og Amalie Hjorteland, 8. trinn
(Lesarinnlegget er skrive i samband med leseprosjektet om Damenes Detektivbyrå som me har hatt på DNS dei siste vekene).

Takk til EELC - og ei snartenkt mor

Sist fredag var det tid for nasjonal prøve i matematikk for 5. trinn. Ein 90 minutts elektronisk prøve på nettet. Dagen kom, elev og lærar var klar, men det var ikkje internettet til NMS. Heldigvis visste Trude, mor til nokre andre av elevane råd: De kan låna kontoret mitt på kyrkjesekretariatet, der er det kanskje nett. Og ganske rett - eit raskt og godt nett som gjorde at prøven blei unnagjort som ein draum. Takk til EELC, Trude og kontorkollegaen hennar Bernatte som berga DNS si gjennomføring av nasjonal prøve!

PS! Denne veka skal 8. trinn i elden i same fag. Kanskje me skal booka plass på sekretariatet allereie?

Helsing lærar Trond

DNS Kamerun i mediavinden!

Ei lita pressemelding frå våre skriveføre jenter i 8. klasse (om at Den norske skulen i Kamerun i år berre har nynorskelevar) får spalteplass i stadig fleire medier; nå sist Bergensavisen, Sunnhordland, og http://www.framtida.no/. Frå før har Nordhordland, Dagen Magazinet, Vårt Land og http://www.nms.no/ gitt plass til denne meldinga. Kjekt at den blei tatt inn!

 

Helsing lærar Trond

Bantai, kva tyder det?

Me  starta på skolen til vanlig tid og var litt på skolen først. Endeleg så gikk me. Når me fant ein plass litt utanfor Bantaimarknaden der me kunne sitte. Då kjøpte rektor og ein lege 62 makkala til oss. Der me sat såg me mange sauar. Når me var ferdige med å ete gjekk me forbi mange eukalyptustre der det sat ei Kvitbrystkråke.  Eukalyptus kjem eigentlig frå Australia. Me lærte at Bantai er eit tre på fulani. Det er vanleg å ha marknad under slike tre.

Erle Huseby Solås 

Bantai tur

Bantai er eit tre. Bantai betyr og port. Turen var den 17.09.10. På ein fredag. Me gjekk litt langt. Me tok masse bilete .Det var varmt.

Me sveitta veldig mykje. Me gjekk forbi ei stor kyrkje. Då me hadde gått litt skulle me snakke med ein gammal mann som fortalde kva bantai betydde. Han sa at bantai betyr port men det er også ein tresort. Før var det ein port til marknaden . Treet Bantai er veldig stort. Då me gjekk litt til fant me eit  tre å sitte under og eta. Rune og Trond kjøpte makkala. Etter me hadde åte  gjekk me vidare.

Då me hadde gått ei stund såg me ein fugl. Kvitbrysta kråke så me tok bilde av og den blei til vekas fugl.

Me gjekk forbi ein afrikansk skule, der såg alle på oss. Me gjekk gjennom ein lita gate. Da var det ikkje langt igjen til me kom tilbake til skulen.

Det var ein skuletur. Me sveitta kjempemasse . Nå skulle me ta eit fortent bad i bassenget.

Av Jone Hjorteland(11)

Under treet står porten

Sist fredag var me på skuletur til Bantai-marknaden. Heile skulen og meir til var med på denne kjekke og lærerike turen. Me drog frå skulen kvart over ni og var heime igjen til klokka tolv. Me lærte mykje spanande. På turen til Bantai-marknaden var det mykje trafikk og alle måtte være forsiktige og gå saman med ein vaksen. Før me gjekk inn i Bantai-marknaden, høyrte me på ein gammal, men klok mann, som fortalte at ordet Bantai opphavleg kjem i frå treet Bantai. Bantai kunne også bety ”port”. Treet bantai kan brukast til tre - ull som kan puttast i madrassar. Me gjekk inn i marknaden,  då var sola nesten midt på himmelen.

 Etter ei stund fann me oss ein plass og ete, i skuggen av eit mangotre. Rune og Trond hadde kjøpt 62 makkala, og dei glei raskt ned hos dei fleste. Så bar det heim igjen, og dei fleste gleda seg til ein velfortent dukkert.

Av Amalie Hjorteland(13)

Tre og port

På fredag var heile skulen på Bantai marknaden! Vi gjekk frå skulen kl:09.15, og begynte turen med godt humør. Ingen fekk ta med seg pengar, men skulen skulle kjøpe makkala til alle som var med.
Vi byrja turen ved skulen, og gjekk ut av hovud porten. Philip, skulens vaktmeister, var også med, og han fortalde om bantai treet. ”Før den moderne tid, var det venleg å selje ting under store tre,” forklarte han, ”bantai trær var ein av dei beste skuggeplassane, og der bantai marknaden er i dag, var det før mange bantai tre.”
Vi ville vite meir om bantai marknaden, så vi oppsøkte ein gamal mann som bur ved bantai marknaden. Han fortalde at bantai marknaden også er oppkalla etter ein port som omringa marknaden før, Bantai porten. Det er lenge sida porten stod, men namnet er framleis her.

Vi gjekk vidare bort med vegen, og kom til ei lita trebru. Her forsvann Trond og Rune for å kjøpe makkala, mens resten av følgjet gjekk vidare. Vi fann ein skuggefull plass under eit tre, kvar vi tok oss ei matpause. Alle fann fram nista si, og når Trond og Runde kom tilbake, hadde vi MYKJE mat. Dei hadde kjøpt 62 makkala! Til saman vart det 1550fcfa.
Vi gjekk vidare forbi militærbasen, og tok ein omveg tilbake.
Dette har vore ein fin tur, noko vi alle er samde om!

Nynorsk på frammarsj i Afrika

Den norske skulen i Kamerun (DNS) har gått frå å vera ein bokmålskule til å bli ein nynorskskule. Alle dei ni norske elevane nyttar nynorsk som målform dette året.

Tekst: Marianne Tomren (13) og Amalie Hjorteland (13) (elevar)
Foto: Trude Tomren

DNS i Kamerun har vore ein bokmålskule heilt frå oppstarten i 1958 og fram til no. Dette året har det ”umogelege” skjedd; alle elevane ved DNS har nynorsk som målform. Jamvel alle lærarane har nynorsk som hovudspråk. Dette skjer trass i at vedtektene seier at DNS skal vera ein bokmålskule.
– Spørsmålet er om vedtektene nå må endrast. For me kan jo ikkje akkurat nekta elevane å få undervisning på si eiga målform, seier rektor ved DNS, Trond Hjorteland.

Ni elevar
I år er det ni elevar på skulen. Kanskje ikkje mange, men 200 % fleire enn dei tre som gjekk her i fjor. Desse tre går her framleis, og dei er glade for å få nye klassekameratar.
– Det var verkeleg einsamt her i fjor. Det var ingen å prate med i friminutta, fortel Marianne Tomren (13), eldste elev på skulen.

DNS Kamerun er ein privat grunnskule eigd og driven av Det Norske Misjonsselskap.